Perser

Vekt: 3,5 til 7 kg

Perser er en av de første rasekattene som ble stambokført. Perseren har en kort og kraftig kropp på lave og tykke ben med tung kropp. Katten bærer preg av korte linjer og rundeformer. Store runde og åpne øyne. Små, runde og lavt satte ører. Lave og tykke ben med store runde poter. Hode er bredt med rund skalle og panne. Nesen er svært kort, nesepeilet er bredt og åpent. En velbygget underkjeve, et godt hakeparti. Og en kort og velpelset hale.

Rasen skal ha en lang og silkemyk pels som trenger jevnlig pelsstell for å være i god kondisjon. Den er godkjent i mange pelsfarger med og uten hvitt, sølvfarget, mønster og maske (sterkere farge eller annen farge i ansikt og evt. ører). Flere øyefarger er godkjent.

Perseren har et rolig gemytt.

Pelsen er lang og silkemyk med tett og fin underpels. I full pels har den en rikelig utviklet krave og tufser mellom tærne. Pelsen krever daglig ettersyn. Er det en ustillingskatt må katten vennes til bading og føning fra den er liten.

Perseren er en av de eldste katterasene vi har. Og en av de som har vært lengst i Europa.

Allerede på 1500-tallet brakte ørkenkaravaner fra Tyrkia og Persia (det som i dag er Iran), langhårete katter til Europa. Sammen med krydder og juveler hadde de med seg det som skulle vise seg å bli forfedrene til både Persere og Angora-katter.

Langhårede katter har levd i Tyrkia, Persia og omkringliggende områder lenge før dette.

Man antar at den lange pelsen stammer fra en spontan mutasjon i en populasjon av korthårede katter av egyptisk opphav, som levde i fjellene der. En slik mutasjon var et stort fortrinn for å kunne overleve i det kalde klimaet.

I Tyrkia hadde man allerede på den tiden andre langhårede husdyr, som geit og kanin. Det er derfor sannsynlig at de også fattet interesse for katter med lenger pels enn vanlig, og starte avl på disse.

Det sies at europeere på besøk i Perserriket oppdaget Perseren i 1614. Den italienske globetrotteren Pietro della Valle (1586-1652) er den som får æren av å ha bragt den første Perseren til Europa og Italia i 1620.

De ble raskt svært populære blant adelsmenn i Italia og Frankrike, særlig ved hoffet til den franske kongen.

I Pietro della Valles skrifter finner man beskrivelser av både Perser og Angora. Han beskriver Perseren som grå, med veldig lang, silkemyk og skinnende pels. Han skriver også at kattene levde i provinsen Khorazan i Persia, og at at de var bragt dit fra India av portugisere.

Andre reisende bragte Persere og Angora-katter til Frankrike, og så videre til England. Dette gjorde at de i mange år gikk under navnet «French Cats». Disse ble svært populære i Storbritannia.

Fra denne tiden, og i flere tiår fremover, ble Angora-katter og Persere ofte parret med om hverandre, og det fantes mange varianter.

I starten var det Angoraen som var favoritten, på grunn av dens hvite, silkebløte pels. Men etterhvert sjarmerte Perseren seg inn i det britiske kattefolks hjerte, og ble umåtelig populær.

Ved verdens første katteutstilling (Crystal Palace, London, 1871) kunne man nå tydelig se forskjellen på de to rasene. Angoraen var slank, med høye ører, mens Perseren var mer kompakt med små, runde ører.

Den moderne historien om de kattene vi dag kjenner som Persere startet altså i England og USA. De Perser-kattene man avlet på i Norden frem til midten av 1980-tallet kom hovedsaklig fra England. Etter dette ble katter fra USA mye brukt, ettersom man der hadde en betydelig bredere avlsbase enn i England

 

Arvelige sykdommer: 

- PKD 

En nyresykdom, polycystic kidney disease (PKD), ble tidlig oppdaget i rasen, og er ved hjelp av helsekrav om DNA-testing ved registrering av kattunger her i Norge blitt avlet bort da vi ikke får lov til å registrere kull etter PKD positive katter.